EN KOMEDIE OM JAKTEN PÅ KJÆRLIGHETEN…ELLER NOE SOM LIGNER

Wherever I lay my back, that’s my home:

Jeg var villig til å strekke meg langt for å få noen lusekroner til å lage filmen min – jeg var til og med villig til å ta med meg skuespillere og noe stab, og reise helt til Tromsø. Det fantes en gang da jeg så for meg en reise fra Tromsø til Umeå, med drahjelp fra diverse regionale filmsentre. Det var en gang da det virket som om alle ville at vi skulle komme med vårt ”flying circus”, og kaste en neve magisk pulver over regionen. En stund ville de ha filmen min alle andre steder enn i min fødeby. The future was so bright I had to wear shades. Og så…!?!

Plutselig cirka en måned før opptak raste alle muligheter sammen som et korthus. Det fantes ikke penger her, et nei fra et styre der, og det som plutselig så mest lovende ut, strandet på grunn av beslutningsvegring fra alle de involverte.

Det er rett og slett ikke enkelt å skulle lage film uten statlig finansiering. Og tro meg, jeg har snakket med alle…ALLE mulige ordninger i Norge og Sverige, og det har så langt gitt mildt sagt magre resultater. Etter ett år med knallhard jobbing, sitter vi igjen med 50 000 SEK (morsomt at det vi har fått av støtte kommer fra søta bror, og ikke fra vårt eget støttesystem).

Det har vært ganske rart å erfare hvordan man som et relativt kjent navn innen den norske filmbransjen ikke møter noe velvilje når man skal i gang å lage sin første spillefilm. Dette på tross av at Nordens største distributør er ombord, og at landets to største tv-kanaler vil kjøpe filmen – man kan jo bli bitter av mindre.

Tenk så deilig det hadde vært å la seg kvotere inn!

Uansett. Cirka en måned før opptak ser alt ut som om det skal strande, og jeg forstår at med mindre jeg foretar meg noe drastisk, blir det ikke noe film. Jeg er også såpass fremsynt, at jeg forstår at jeg da aldri kommer til å få sjansen igjen. Aldri! Ganske tøft, faktisk, da dette er motoren som holder en gående, og det man har jobbet beinhardt for de siste 17 årene.

Hva gjør man? Hva kan man gjøre? I mitt tilfelle hadde jeg ikke noe valg. Jeg låner pengene i banken, og satser alt. 2 millioner + all min lønn som regissør, produsent og manusforfatter. Jippi! Det skulle altså vise seg at det ikke fantes noe marked for denne gamle tøsens tjenester utenfor tigerstadens klamme bymurer – hello honey, I’m home! Det er bare å legge seg på rygg, og håpe på det beste.

Vi skyter 20. april, og jeg er overbevist om at det blir knallbra! Har hatt leseprøver med skuespillerne, og jeg synes det svinger som bare det.

PS: Det blir forresten ikke noe UMEÅ4ever. Umeå kunne når alt kom til alt, ikke vippe opp de nødvendige pengene, og da har vi rett og slett ikke råd til å dra dit.

Värmland – here we come!

Mvh

Geir

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s