EN KOMEDIE OM JAKTEN PÅ KJÆRLIGHETEN…ELLER NOE SOM LIGNER

Filmhore

Filmhore!

Geir Greni 

Det slo meg at jeg ikke var mye til hore, når jeg ikke har klart å få tak i en eneste betalende kunde – det er tydelig at det å selge sine tjenester ikke ligger for alle. Jeg burde vel derfor strengt tatt forandret navnet på denne bloggen til å inneholde et ord fra overskriften, men av en eller annen grunn, virker dette nesten tristere , så jeg lar det ligge så lenge.

Når det gjelder Umeå, er det kontrabeskjed. Selv om vi velger å ikke dra til Umeå, kommer vi allikevel til å illudere det i filmen. Vi kom rett og slett ikke opp med noe bedre alternativ. Så nå går turen til Karlstad, og vi later som i god gammel filmtradisjon. UMEÅ4ever altså!

Ellers har vi nå filmet i flere uker, og jeg er storfornøyd. Vi har med så mange flinke folk både foran og bak kamera, at det er en fryd å filme. Det er vanskelig å trekke frem noen eller noe, men det å ha Espen Zubi og hans grip-gjeng med er jo bare enhver regissørs våte drøm. Hver dag har vi tilgjengelig landets beste grip-utstyr (det som gjør at man kan bevege kamera; enten med dolly, kran eller til og med med en sekshjuling), og det gjør at man er som en unge i godtebutikken.

Sist uke filmet vi med Jon Skolmen, og det var utrolig gøy – tror det kommer til å bli en veldig fin scene i filmen. På mandag starter uke 3, og selv om vi fremdeles står ovenfor en rekke utfordringer (vi har enda ikke castet de unge rollene i filmen), har jeg begynt å innta en ”det ordner seg ” holdning.

Tror vel Jon Skolmen oppsummerte det best da jeg spurte hvordan han syntes det hadde gått; det er gøy, men slitsomt. Tror det er svaret omtrent tretti andre U4E-involverte ville svart på samme spørsmål i går.

Håper det kan være kursen videre også:)

Mvh

Geir Greni


Wherever I lay my back, that’s my home:

Jeg var villig til å strekke meg langt for å få noen lusekroner til å lage filmen min – jeg var til og med villig til å ta med meg skuespillere og noe stab, og reise helt til Tromsø. Det fantes en gang da jeg så for meg en reise fra Tromsø til Umeå, med drahjelp fra diverse regionale filmsentre. Det var en gang da det virket som om alle ville at vi skulle komme med vårt ”flying circus”, og kaste en neve magisk pulver over regionen. En stund ville de ha filmen min alle andre steder enn i min fødeby. The future was so bright I had to wear shades. Og så…!?!

Plutselig cirka en måned før opptak raste alle muligheter sammen som et korthus. Det fantes ikke penger her, et nei fra et styre der, og det som plutselig så mest lovende ut, strandet på grunn av beslutningsvegring fra alle de involverte.

Det er rett og slett ikke enkelt å skulle lage film uten statlig finansiering. Og tro meg, jeg har snakket med alle…ALLE mulige ordninger i Norge og Sverige, og det har så langt gitt mildt sagt magre resultater. Etter ett år med knallhard jobbing, sitter vi igjen med 50 000 SEK (morsomt at det vi har fått av støtte kommer fra søta bror, og ikke fra vårt eget støttesystem).

Det har vært ganske rart å erfare hvordan man som et relativt kjent navn innen den norske filmbransjen ikke møter noe velvilje når man skal i gang å lage sin første spillefilm. Dette på tross av at Nordens største distributør er ombord, og at landets to største tv-kanaler vil kjøpe filmen – man kan jo bli bitter av mindre.

Tenk så deilig det hadde vært å la seg kvotere inn!

Uansett. Cirka en måned før opptak ser alt ut som om det skal strande, og jeg forstår at med mindre jeg foretar meg noe drastisk, blir det ikke noe film. Jeg er også såpass fremsynt, at jeg forstår at jeg da aldri kommer til å få sjansen igjen. Aldri! Ganske tøft, faktisk, da dette er motoren som holder en gående, og det man har jobbet beinhardt for de siste 17 årene.

Hva gjør man? Hva kan man gjøre? I mitt tilfelle hadde jeg ikke noe valg. Jeg låner pengene i banken, og satser alt. 2 millioner + all min lønn som regissør, produsent og manusforfatter. Jippi! Det skulle altså vise seg at det ikke fantes noe marked for denne gamle tøsens tjenester utenfor tigerstadens klamme bymurer – hello honey, I’m home! Det er bare å legge seg på rygg, og håpe på det beste.

Vi skyter 20. april, og jeg er overbevist om at det blir knallbra! Har hatt leseprøver med skuespillerne, og jeg synes det svinger som bare det.

PS: Det blir forresten ikke noe UMEÅ4ever. Umeå kunne når alt kom til alt, ikke vippe opp de nødvendige pengene, og da har vi rett og slett ikke råd til å dra dit.

Värmland – here we come!

Mvh

Geir


Filmhore

Geir Greni 

En dag skal jeg spankulere rundt på Sundance Film Festival med en hvit t-skjorte med sorte bokstaver, og den skal lese; filmhore. Jeg skal gå med hevet hode og med et smil rundt leppene, for da har alt vært verdt det. Til da, kommer denne lille siden til å si noe om hvor langt vi er villige til å gå for å oppfylle den drømmen.

Det kan være små og store offer, men vi vet at vi må være villige til å hore litt for å nå målet vårt. Sånn er det bare. For de av oss som er vant til å slite for å få til ting, vet at veien frem er lang og tornefull, og man må legge seg på ryggen noen ganger før man stavrer over målstreken. Alternativt kunne man latt seg kvotere inn, men det alternativet er ikke åpent for oss, så…filmhore.

Da vi kom opp med idéen til denne siden, opplevdes det som en veldig morsom tanke, men jeg må innrømme at det samtidig har blandet seg en viss frykt inn i dette som kanskje skal bli en slags nakenparade frem mot premiere. En gylden regel blant horer er vel at man ikke skal avsløre sine kunder, så hvordan skal man gå frem når man skriver denne siden? Vet ikke. Rett og slett. Tanken er i hvert fall at vi skal prøve å være så sannferdige som overhodet mulig (de som kjenner meg godt vet at dette dessverre av og til kan bli litt i overkant ubehagelig), og gi et innblikk i de eventuelle kompromisser man må inngå for å få laget filmen sin. Håper med dette å kunne gi et litt annerledes innblikk i filmlaging og hva som skal til. Jeg ønsker oss lykke til!

Hvor er vi i prosessen, og hva har skjedd så langt?

Etter at jeg bestemte meg for å produsere filmen selv, har ting skjedd raskt. Tore ble med som med-produsent, Runa tok produksjonsleder-jobben, Chris styrer markedsføringen, Charlotte driver med casting osv. Listen med mennesker som hopper om bord på toget (vi liker å se på oss som et lokomotiv som er umulig å stoppe) er stadig økende, og det er bare fantastisk moro. I løpet av kort tid er vi over ti mennesker som foreløpig jobber uten lønn, for å få til filmen, og forhåpentligvis skape noe sammen. Moro!

Nå må vi skaffe penger! Noe av den første horingen vi gjorde var å flytte innspillingen fra Oslo til Stavanger. Hvorfor? Jo, fordi jeg som Oslo-gutt bare kan drømme om at min barndomsby vil hjelpe meg med noe som helst under en innspilling. Min med-produsent Tore derimot, kommer fra Stavanger, og der ser de verdien av at man lager filmer som promoterer byen deres, og av at det er kreative prosesser som involverer deres bysbarn. Tror vi. Akkurat nå er vi veldig lystne på å få til noe hos dem, men hvis Filmkraft (som er de som håndterer de lokale pengene) ikke vil ha oss (fotografen og i hvert fall en av hovedrollene kommer også fra Stavanger), tar vi med oss fantefølget, og drar til grønnere marker.

Ellers jobber vi med å få oss distributør (de som sørger for at filmen blir vist på kino, og som gjør at de ser reklame for den på trikken – hvis du bor i Oslo og/eller har trikk). Vi har tuslet rundt og snakket med mange, og er positivt overrasket over responsen. Det finnes selvsagt de som ikke forstår hvor genial filmen vår er, men: hallo! – det lages ikke BARE bra film i Norge, så det er det vel en viss logikk i.

…Og ja, jeg har flyttet til Sverige. Man blir ikke profet i eget land og så videre. Håper på Ane Brun-effekten – selv om jeg bare har krabbet over grensa, og ikke befinner meg i eksotiske Stockholm, men i grensehandelens mekka: Töcksfors.

De neste ukene skal vi møte flere distributører (kanskje skriver vi en avtale med noen?), dra til Stavanger og snakke med Filmkraft, prate med Film i Värmland om hva de kan hjelpe oss med (de har allerede akseptert meg som en Värmlandsk filmskaper), prøve å lage buzz i Haugesund med århundrets naschspiel (minikonsert med diverse artister fra soundtracket osv), og få svar fra Filminstituttet v/Thomas Robsahm om han vil gi oss noen lusekroner, og således gjøre det utrolig mye lettere for oss. I tillegg blir det kanskje en liten audition, og snakke med en svensk co-produsent. Alt dette i august!

Men…fra og med nå har jeg tenkt å reservere denne plassen til ren horing, så kan man forhåpentligvis følge de øvrige stabsmedlemmenes ivrige blogginnlegg samt undertegnedes for mer generell fremdrift.

PS: Til staben – ikke et vondt ord om meg!

Mvh Geir Greni, Produsent/regissør/manusforfatter